De siste årene har jeg reist gjennom over 30 land, sist på en fem måneders tur gjennom Europa, Nord-Afrika og store deler av Asia. Jeg elsker å reise. Det er både det mest inspirerende og det mest utmattende jeg vet. Jeg har backpacket med kun én liten sekk og et sterkt ønske om å komme fra A til B med minst mulig planlegging og mest mulig menneskemøter: helst via haiking (a.k.a. å sette seg inn i fremmede biler og håpe på det beste). 

Arkitektur handler om mennesker og følelser, og det siste året har vært fullt av begge deler. Jeg har opplevd alt fra travle markeder i Marrakech til slott i Gearogia, relgiøse areaner i Malaysia, slummer i India og glasskledde skyskrapere i Kina og mye mye mer. Det har vært intenst, inspirerende og helt uforglemmelig. Hodet mitt er fullt av idéer, og jeg er mer klar enn noensinne for å skape. Her deler jeg litt av det jeg har sett og tenkt ---- i både bilder og ord. 

Og slapp av: dette er bare starten.

På en kald og grå dag i begynnelsen av november, bare én dag etter at jeg forlot solfylte Kypros med gresk øl og gyros friskt i minne, befant jeg meg plutselig i en forlatt by med dype spor av sovjetisk historie. Stedet het Tskaltubo og ligger vest i Georgia. Under Stalin-tiden var byen et prioritert feriested for sovjetiske borgere, bygget rundt ideen om helbredelse gjennom varme kilder. Stalin hadde sitt eget feriehus her, selv om han visstnok aldri brukte det.

Etter Sovjetunionens fall ble nesten alle bygningene stående tomme. Naturen har siden begynt å ta tilbake området. Trær vokser gjennom tak og trapper, og den storslagne arkitekturen står i stille forfall med en mektig skjønnhet.

Historien sitter fortsatt i veggene. Tskaltubo forteller om en tid som var, og minner oss på hvor kort veien kan være fra storhet til ruiner.